Om snøskuffer og farlige hester

La meg starte med å si litt om klippet som inngår i ukens podkast-episode, som opprinnelig ble publisert i Drammens Tidende for en drøy uke siden. Dersom du ikke har sett det, viser det tre personer som forsøker å laste en stresset hest på en henger. En hest som står like mye på to bein som på fire. Mannen som holder i leietauet slår hesten med en svart snøskuffe av plast, som tilsynelatende sprekker og mannen som står bak slår med en rive omtrent samtidig.

Det er to ting som blir veldig tydelig i videoen. Verken strategien for å laste hesten eller timingen på slagene fortjener noen applaus. Hesten er allerede langt utenfor sitt toleransevindu, så i den grad den har vært problematisk å laste tidligere, kommer den garantert ikke til å bli enklere å laste etter dette. Til det er adrenalinet altfor høyt og kompetansen til de involverte altfor lav. Det er som Mattilsynet konkluderer med en «stygg» sak. Treneren som har satt opp situasjonen og tar en form for ledelse, kommer likevel med en forsvarstale jeg drar kjensel på fra tilsvarende saker tidligere når han konfronteres med opptaket.

– Det ser ut som vi står og slår, men det er ikke det vi gjør. Vi møter hesten så den ikke løper ut på sidene, sier treneren, som påpeker at det kan bli farlig for mennesker når en hest på 600–700 kilo, kaster seg til siden og det står folk der.

Så det er ikke egentlig vold mot dyret vi ser, må vite, men mer beskyttelse av de tre menneskene som er involvert.

Til forveksling som å høre en annen, dansk trener som holdt en tilsvarende forsvarstale da lokalaviser og dansk TV2 sto på døren og ville ha forklaringer på blod etter sporer og bitt og utstrakt bruk av glidetøyler på hans vakt.

Men det ingen av dem snakker om, er hvordan et fluktdyr, som fra naturens side trekker seg unna, brått gjøres om til 6-700 kilo uhåndterlig masse som er til fare for mennesker. Men det synes jeg vi bør snakke mer om. For hester som trenes med tvang og vold, og fratas sitt naturlige språk, sitter ikke igjen med så mange kort på hånden, utover selvoppholdelsesdriften, dvs den grunnleggende kraften og viljen vi alle har til å overleve med de midlene vi har til rådighet. Og selvoppholdelsesdriften er ikke stillfaren og veloppdratt, hvis noen forventet det. Den er intens, dramatisk og desperat. Og dersom vi velger å møte hester med vold og ufølsomhet i en situasjon de oppfatter som svært truende, kan vi ikke forvente at de skal «oppføre seg». Det er vi som må oppføre oss da. Oppføre oss som om vi vet hva vi driver med.

Se filmklippet her og hør dagens episode her: