Når sier vi nok er nok?!

Awareness is the greatest agent for change, sa Eckhart Tolle. Og det forekommer meg at han har rett. For hvordan skal vi kunne endre noe vi ikke selv ser klart - eller er bevisst på? Jeg tenker det er første steget. Å bli bevisst, i mangel av et bedre ord, for vi har ikke et presist norske ord for awareness, som ganske presist beskriver en tilstand som befinner seg i området mellom bevissthet, oppmerksomhet og klarhet. Jeg tror det nærmeste jeg har kommet er å kalle det sanselig oppmerksomhet. Og det er temaet i dagens episode.

Og jeg tenker du trenger å ha en høy grad av sanselig oppmerksomhet når du har med hester å gjøre – både i forhold til hesten og i forhold til din egen kropp og psyke. For bare hvis du har en høy grad av sanselig oppmerksomhet, vil du være i stand til å lese hestens stillfarne språk. Det språket som kommer i spill på mange ulike måter lenge før vi får det vi kaller «problematferd».

Jeg har den siste tiden, om det er tilfeldig eller ikke, på ulike måter blitt kontaktet av folk som tror at de snakker det språket jeg prøver å være en slags ambassadør for på hestenes vegne. Men hvis det språket jeg snakker om, kan kalles en mild hvisking, så er språket til flere av de som kontakter meg, i beste fall et språk snakket med veldig store bokstaver. Noen ganger ropes det til og med, men de er ikke nødvendigvis klar over det selv.

Jeg tror dette ofte handler om at de har pleid å rope enda høyere tidligere, og derfor forekommer det dem ikke at selv om de ikke roper like høyt som før, så er det fortsatt roping for hestene som hører på. Det handler dypest sett om kultur. Eller kanskje også ukultur. For jeg tenker det er en ukultur når vold og skremming av hester er allment akseptert som en legitim vei for å oppnå resultater.

I forrige uke ble det kjent at en dansk topprytter ikke får medhold, når han har gått rettens vei i et forsøk på å stanse opptak som er gjort med skjult kamera der han driver sin virksomhet. Han har anket rettens avgjørelse, og basert på det som foreløpig har kommet ut, har han gode grunner til å forsøke å stoppe eller i det minste utsette visningen av de famøse opptakene. For det er ingenting som tyder på at han kommer godt fra det.

Men jeg har lyst til å benytte anledningen til å se denne saken i en litt større sammenheng. Jeg har lyst til å spole tiden tilbake til WEG i 2006. Da startet denne topprytteren en ni år gammel hoppe som ble kalt en sensasjon. Og grunnen til at hun ble omtalt som en sensasjon var at hun leverte mer enn det man forventer av en hoppe på den alderen – og hun leverte det med såkalt skyhøy kvalitet – ifølge både dommerne og kommentatorene. Hesten ble sagt å gi alt, og selv elske eneste hvert minutt av oppvisningen. Kommentatorene manglet rett og slett ord for å beskrive det de så, men de anså det som et privilegium å se på og dommerne betalte oppvisningen med en skyhøy score.  

Det er veldig mange ting som kan være fristende å ta tak i etter å ha sett denne ekvipasjen som handler klassiske prinsipper, og hvor dressursporten holder på å rote seg bort, men den diskusjonen er det mange som er mer kompetente til å ta enn meg.

Jeg har i stedet valgt å ta for meg én ting som hører til på min hjemmebane, men som ingen la vekt på, verken i kommentatorboksen eller hos dommerne. Og det var hestens hale, som fortalte en helt annen historie enn de panegyriske kommentarene som blant annet refererte til oppvisningen som dans og poesi.

Jeg snakker om en hale som pisker frenetisk ikke bare fra side til side, men en hale som slår hele veien rundt. Rett og slett en hale som gjør ganske mye utav seg. Jeg tok et veldig grovt overslag og talte rundt 300 slag med halen i løpet de seks minuttene det tok å ri programmet. Det er ikke ett slag i sekundet, men det er ikke langt unna. Slik så det ut:

Det er interessant å merke seg at når man hører kommentatorsporet og ser poengscoren, er det som om halen ikke er en del av hesten. Den er ikke verdt en eneste bemerkning.

På SoMe derimot, gikk diskusjonen høyt allerede i 2006, og jeg var blant dem som mente at en hale som dette, får du bare hvis hesten er trent under det vi i vår verden kaller utilbørlig press, og hvis du har krysset grenser som ikke bør krysses. Men jeg husker det var mange som tok til orde for at å piske med halen på denne måten var «normalt» for hester. Og da særlig for hopper.

Men er det sant?

For at denne episoden skal gi mening, fordrer det en begrepsavklaring allerede fra start. Hva legger jeg i begrepet «normalt»? Når jeg snakker om normalt for hester, så snakker jeg utfra hestens perspektiv og natur. For en hest er det normalt å slå med halen hvis den plages fluer eller andre levende organismer den ikke vil ha i nærheten. Det er også normalt å slå med halen hvis den er sint, frustrert, eller har vondt. Men hvor mange fluer har man rundt seg, hvor sint, frustrert eller vondt har man det, hvis man trenger å slå med halen 50 ganger i minuttet, i seks påfølgende minutter?

Det er ikke en normal frekvens for en hest.

Jeg spoler også uunngåelig tilbake til episode nummer 1 der jeg tar for meg det jeg kaller paddock-testen. Den er ganske enkelt laget for å gjøre det lettere å navigere når man lurer på hva som er normalt og hva som er unormalt for hester som holdes av folk.

Hvis den aktuelle hoppa slår med halen på samme måte ute i paddocken når hun står alene, så kan man selvsagt diskutere hva som er normalt for henne på individnivå. Men hun slo garantert ikke med halen på denne måten da hun sto i paddocken.

Og hvordan kan jeg være sikker på det, uten å ha observert henne selv? Fordi det ikke gir mening å bruke så mye energi på å slå med halen, hvis du ikke har svært gode grunner for det. Og det vil jeg påstå at denne hoppa hadde. Hun hadde svært gode grunner for å rope tydelig og klart til alle som var villige til å høre: Jeg er ikke komfortabel.

Hvorfor hun ikke var komfortabel er en annen, og mye mer komplisert diskusjon, enn den jeg legger opp til her. For det dette handler om er dypest sett at det er på høy tid vi diskuterer hvor høyt hestene våre skal rope, før det er høyt nok for oss?

Jeg har vært på stevner der hester biter etter den som saler dem opp. Der hester drar tennene sine langs metallkanter i boksen mens gjorden festes. Der hester slåss mot både bitt og sporer med alle midler de har til rådighet. Der hester som protesterer ris med så stramme tøyler at mulen treffer bringen. Og mitt spørsmål er: Tenker vi at dette er noe det er akseptabelt å la passere?

Tenker vi at det er ok at toppryttere som fungerer som forbilder for unge ryttere, sier at det er «normalt» at hester «biter en gang imellom, og at hester er sterke dyr som må settes på plass ved bruk av hjelpemidler fordi de ellers er store og farlige dyr?

Mitt svar på det er et entydig nei. Det er ikke ok. Og jeg tenker at hvis jeg hører én topprytter til som mener at vold og tvang må til for å lykkes på toppnivå, da bør vi seriøst vurdere å avvikle hele sporten.

Lovteksten er krystallklar på dette området. Det er forbudt å utøve vold mot dyr, og det står ikke i parentes «gjelder ikke hester», selv om man virkelig kan begynne å lure noen ganger.

Når det gjelder den pågående saken i Danmark, der opptak er gjort med skjult kamera, og topprytteren tapte i første rettsinstans, så kan det komme til å gå både vinter og vår, før vi får sett hva slaget står om. Men i mellomtiden har jeg en liste med forslag til hva vi kan bruke tiden til. En ønskeliste, kunne man kanskje kalle det. Jeg ønsker meg at:

- At FEI blir fremoverlente i velferdsspørsmål
- At flere toppryttere blir gode forbilder.
- At flere trenere fokuser mer på å trene rytteren.
- At kunnskapen og interessen for hestens språk og natur kunne stikke ørlite grann dypere.