Mount Kadett

Jeg husker veldig godt første gangen jeg red. Ikke gangene jeg hadde blitt leid rundt, men første gang jeg red selv. Første gangen jeg selv holdt i tøylene, om enn med et litt pussig grep som med all mulig tydelighet avslørte at jeg ikke ante hva ridning var. 

Jeg var heldig. Hesten jeg fikk ri, Mount Kadett, var mild og snill og dekket etter beste evne opp for meg og kamuflerte mine svakheter. Jeg hadde stjerner i øynene. Ridning var så enkelt! Jeg kunne det allerede! Jeg husker jeg var høy i flere dager etterpå. Helt til jeg etter mye mas og gnaging fikk overtalt foreldrene mine til en ny tur til stallen som lå i nærheten av hytta vi tilbrakte ferien på. Men jeg fikk ikke ri Mount Kadett. Jeg ble tildelt en ny hest. Tøffen het han. En tung, stor hest. Kan ha vært en kaldblodstraver eller en døl. Han hadde ikke mye til felles med den varmblodige hesten Mount Kadett. Og ikke var han særlig samarbeidsvillig eller behjelpelig med å dekke opp for meg, heller. 

Jeg var ikke særlig høy i hatten etter den økten. Jeg hadde ikke å noen måte klart å kommunisere med den store, grå hesten. Tøffen var som et tog på egne skinner. Han gikk dit han ville, og det lille insektet han hadde på ryggen, som red i olabukse og gummistøvler, lot han seg ikke affisere av overhodet. 

Jeg har mange ganger sett tilbake på de to øktene med takknemlighet. Jeg er takknemlig for at Mount Kadett viste meg hva ridning kunne være, og for at Tøffen satte meg skikkelig på plass - for det trengtes...