Møt Sara Kinge Bergland

Gjennom min jobben i Nordisk Film har jeg fått nær befatning med den kommende spillefilmen om det mange omtaler som Holmliadrapet. Et brutalt og meningsløst rasistisk motivert drap som kostet 15 år gamle Benjamin Hermansen livet. Og da jeg satte kursen fra Asker til nettopp Holmlia for å snakke med Sara Kinge Bergland, så slo det meg at utover at jeg vet at vi alle mistet en medborger blant blokkene i en Oslos største drabantbyer for snart 25 år siden, så vet jeg forsvinnende lite om Holmlia. Men jeg vet en hel del om Oslo Øst. Jeg pleier å si at jeg er oppvokst på beste vestkant og beste østkant, med barne- og ungdomstiden fordelt mellom Hovseter, Makrellbekken, Haugerud, Stovner og Sagene.

Møtet med Søndre Aas gård, kommer likevel bakpå meg. Det første jeg ser av Holmlia er blokker i en drabantby og et industriområde. Et øyeblikk lurer jeg på om jeg har kjørt feil, for det er ingen tegn til noen gård og samtidig har jeg en GPS som hardnakket insisterer at jeg er et steinkast fra min oppgitte destinasjon. Så jeg kjører videre, inn blant industribyggene, og så, som ved et trylleslag, åpner det seg en helt annen verden. Det er som å skru på en bryter. Jeg kjører plutselig inn i et tradisjonsrikt, åpent kulturlandskap som er helt uberørt av industrien jeg nettopp passerte. Gjerder, hester, frittgående høner, sauer og gamle, ærverdige bygg, som Oslo Kommune med hell kan vurdere å gi et velfortjent strøk maling med det første. Men jeg har ikke mer enn parkert bilen, før jeg først og fremst fornemmer at dette er et sted med både sjel og et stort hjerte. Et sted med mye historie og ikke minst uendelig mange avtrykk etter små og store mennesker som har vært innom og fått med seg noe hjem som er verdt å snakke om - og verdt å ta vare på.   

Sara og jeg snakket om flere ting, men av de tingene vi snakket om som virkelig er verdt å notere seg er hvor fort gjort det er å se ned på rideskolehester, og betrakte dem som "annenrangs hester", som ikke har det samme kravet til om utstyret passer og som er forventet å tåle å bli dratt, slått og sparket i tide og utide. De er verdt sin vekt i gull, sier Sara. 

Vi snakket også om "hestevaluta", dvs det vi gir hestene tilbake som faktisk har verdi for dem. Ridning og kjøring av hest kan ikke bare handle om hva som er gøy for oss. Hesten må også få noe ut av det...