HK - Julekalender - LUKE 23

I nest siste luke av årets julekalender får du et utdrag fra episode 125 der jeg hadde en lang prat med topprytteren Peder Fredricson. Jeg møtte ham på Jönköping Horse Show på tampen av fjoråret, og tilbrakte én hel dag i stallen med hestene hans, og jentene som passet på dem. Og så ham også varme opp og ri alle klassene. 

Det var ikke tilfeldig at jeg intervjuet akkurat ham. For jeg tenker at skal vi ha toppsport med dyr som utøvere, så må vi stille høye krav til hvordan vi gjør det - ikke minst med tanke på velferd. Og Peder gjør nettopp det. Han stiller høye krav.

Det er mye man kan si om toppsporten, og jeg har, som du garantert har fått med deg, brukt store deler av denne høsten på å initiere et internasjonalt opprop i kjølvannet av Helgstrand-skandalen fra «Operation X: Hestemilliardærens hemmeligheter». Så jeg definerer meg definitivt som en kritiker til store deler av dagens hestesport. Samtidig kan jeg ikke komme unna at jeg har møtt ekvipasjer som faktisk fungerer der. Peder og Charlie var en slik ekvipasje. 

Skimmelen Charlie ble ivaretatt som en prins fra første til siste rute. Alt som ble gjort, ble gjort på hans premisser. Han ble passet på 24/7 og hadde i praksis sin egen tjener i Madeleine Nord, som var hans egen groom (episode 124).

Charlie var en balansert, sunn og oppegående hest. Han gikk uten sko, var frisk i kroppen, og sterk nok, både mentalt og fysisk, til å delta i sport på toppnivå. 

Og kanskje viktigst av alt. Han visste ikke bare hva jobben hans var. Han visste også at han hadde en rytter som ville ivareta ham. 

Den tryggheten og soliditeten Charlie hadde, kan man ikke se bort fra, når hestesportens fremtid skal diskuteres. 

Ja, han ville på mange måter hatt det bedre, hvis han gikk fritt på steppene med sin egen familie. Men han ville også hatt det verre. Han ville opplevd å miste familiemedlemmer til rovdyr. Han ville opplevd sult. Han ville opplevd at små skader ble store, og krevde liv fordi det ikke var medisin tilgjengelig. Han ville opplevd å miste sin familie i kamp mot en annen hingst, og dø alene. 

Den store diskusjonen om hestesport kan ikke bare handle om å "sette hestene fri", fordi de ikke er skapt for å leve det livet de lever med oss. For den diskusjonen burde i tilfelle rent prinsipielt også gjelde for oss. For vi er heller ikke skapt for det livet vi lever nå. Vi er ikke skapt for å sitte foran datamaskiner, sitte i bilkø, eller haste rundt på møter i en asfaltjungel. Og i likhet med hesten er heller ikke vi er skapt for toppidrett.

Men hvor ofte drømmer vi om det livet vi er skapt for? Et liv uten varmtvann i dusjen. Et liv uten dusj for den saks skyld. Et liv uten medisiner. Et liv uten trygghet. Et liv uten Netflix og dagligvarebutikker. For å starte et sted.

Så kan man selvsagt argumentere for at vi, i motsetning til hestene, selv har valgt det livet vi lever i dag. Og at vi, i motsetning til hestene, kan velge å sette oss selv fri for et liv i naturen. Men er det dypest sett sant? Og hvis svaret er ja: Hvor mange av oss gjør det?

Jeg tenker at vi må starte med å se på hva slags liv vi tilbyr hestene vi har i vår tjeneste i dag - uansett hvilket nivå vi rir på - og ha som mål å gjøre det vesentlig bedre. Og så får neste steg være å ta en runde på om det vi tilbyr da, lar seg forsvare eller ikke. 

Nyt lille julaften - med de som står deg nærmest. Det være seg tobeinte eller firbeinte...

PS: En stor takk til alle som har nominert og stemt frem både podkasten og meg til Årets Hederspris på Dyregalla 2023! Fra å være én av fem semi-finalister er status nå én av tre finalister til selve prisutdelingen 16. januar 2024! Det fyller meg med takknemlighet på tampen av adventstiden at så mange har engasjert seg for å heie frem både podkasten og meg.