Høyere, raskere, sterkere - sammen?

I dagens episode er temaet OL i Paris og la meg starte med å fastslå at det er vanskelig å tenke seg en vakrere innpakning og ramme enn det vi fikk se rundt slottet i Versailles. Helt fantastisk. Spørsmålet er om det vi fikk se utspille seg på banen var like vakkert og like fantastisk?

Svaret på dette spørsmålet kommer interessant nok veldig an på hvem du spør. Noen er helt over seg, og synes årets OL har vært fabelaktig. På alle måter. Andre mener det har vært en sterk søknad for at hestesporten skal ut av OL for godt. Og mellom disse to ytterpunktene i svart og hvitt er det som alltid masse nyanser av grått.

I slike situasjoner kan det ofte være klokt å skrelle bort noen av de øverste lagene, og bore litt dypere ned i selve materien. Og denne episoden kan betraktes som et forsøk på å gjøre nettopp det. Et forsøk på å besvare eller i det minste belyse spørsmålet om hestesport med rette skal regnes som en olympisk sport i fremtiden - eller ikke.

La oss starte med selve essensen. Det olympiske motto har siden 1894 vært citius, altius, fortius, som fra latin og til norsk oversettes raskere, høyere, sterkere. I 2021 ble mottoet endret til raskere, høyere, sterkere – sammen.

Og nærmest som en kontrast til det olympiske motto foreligger det også en uoffisiell olympisk «trosbekjennelse»: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.

Og så har vi den olympiske ed. Som fokuserer på respekt og fastholdelse av gjeldende lover, samt sportsånd, heder og ære.

På sitt vakreste er OL er eventyr som forener verdens nasjoner på en felles arena der vi kan kjempe i vennskap og fred. På det vakreste er OL udødelige tribune- og TV-øyeblikk. Som når håndballherrene både redder og scorer mål i løpet av de siste 10 sekundene i kampen mot Ungarn. Eller når stavhopperen Duplantis setter ny olympisk rekord og tar gull, men ikke gir seg med det. Nei, han velger å bruke sine tre gjenværende forsøk på å slå sin egen verdensrekord. Gullet er altså sikret. Den eneste han slåss mot er seg selv. Heiet frem av både publikum og sine egne konkurrenter. Han river lista de to første gangene, men han har ett forsøk igjen. Dette er det vi ser og hører:

Den taktfaste applausen som øker i styrke, for å gi ham vingene han trenger for å komme over. Den kjølig beregningen han gjør for å avgjøre akkurat hva som skal til. Det perfekte tilløpet. støtet av den lange staven i bakken, hvordan han lar seg løfte opp og svever over lista 6,25 meter over bakken. Og hvordan den tynne lista blir liggende! Hadde arenaen hatt tak, ville det løftet seg. Jubelen og begeistringen fra publikum er ubeskrivelig. De føler at de har vært vitne til noe stort. Noe historisk. Et øyeblikk da tiden sto stille. Og det er akkurat det de har. 

Å se tre konkurrenter i verdensklasse, en svenske, en amerikaner og en greker, løpe en æresrunde sammen - med sine nasjonalflagg stolt hevet over hodet, det er den olympiske ånden i sin reneste form.

Akkurat som mottoet sier: Raskere, høyere, sterkere – sammen.

Men hvor godt kler det olympiske mottoet hestesporten? Og hvordan står det til med de firbeinte utøverne som vi ynder å kalle atleter og da helst lykkelige atleter. Er raskere, høyere, sterkere – sammen noe verdt for dem? Hør episoden her:

La meg starte med å si at jeg skjønner de som har hatt en udelt positiv opplevelse av å se hestene i OL godt. Veldig godt. Vakre hester, i vakre omgivelser som leverer imponerende prestasjoner. Stolte, edle og elegante hester som gir sitt alt og det sier ikke så rent lite. Det gjør inntrykk. Det er klart det gjør. Det krever også enormt med trening og forberedelser og ikke minst disiplin av både hest og rytter for å konkurrere på dette nivået. Og det er ikke uventet at mange lar seg rive med. Det er bare veldig, veldig betenkelig.

For her er det mange grunnfeil i dressuren som an ikke hadde klart å komme unne med på et klubbstevne, her er det mange hester som blir bedt om mer enn de kan gi og som tydelig er trent med veldig høyt press og mye ubehag, som henger i mange av dem dem og og kommer til uttrykk som fravær av harmoni, gapende munner, piskende haler og et bevegelsesmønster som rett og slett ikke er naturlig. Dette utdyper jeg i dagens episode, men kortversjonen er:

Sprang: Det sies at disse hestene elsker å hoppe. Men gjør de det? Hvordan kan vi bedømme og med sikkerhet si at en hest elsker å hoppe? Fordi den er avlet for det? Fordi den løper mot hindret så fort den kan og hopper så godt den kan? Og kanskje mer interessant, hvis det er sant at de elsker det, hvorfor trenger vi så mye utstyr, så mye draing og nøkking for å få dem gjennom banen? 

Dressur: Det er både betenkelig og lite tillitvekkende at ekvipasjer der hesten gaper, går bak lodd eller er svært anspent ikke bare får høy, men tidvis også svært høy score. Dette hadde man knapt kommet unna med på et klubbstevne her hjemme, hvorfor tenker vi at dette plutselig er greit når verdens beste ryttere og kommende generasjoners forbilder rir grand prix?

Også er det feltritt, som jeg ikke har sett på flere år av ulike grunner. Beklager, men det er dessverre fristende å spole tiden tilbake til moderne femkamp i Tokyo i 2021, som hestesporten for øvrig tok stor avstand fra og ikke identifiserte seg med. Jeg skal snakke for meg selv her, og det som opprørte meg den gangen, i tillegg til den stygge episoden der hesten Saint Boy ble slått med pisk gjentatte ganger for åpen scene, var situasjonen hestene ble satt i. At rytteren ikke var en de kjente godt og var trygg på. At rytteren ikke nødvendigvis var god til å ri, og dermed satt i veien for hesten mye av tiden. At hesten måtte kompensere for rytternes feilvurderinger med fare for egen helse. Og at hestene gikk flere ganger samme dag. Dvs måtte gjennom samme bane og da gjerne med ulike ryttere.

Problemet er at når jeg ser terrengrittdelen av feltrittet, samt deler av sprangen og deler av dressuren, så ser jeg svært mye av det samme. Ubalanserte ryttere som henger i munnen på hesten, tidvis med hele kroppsvekten sin. Ryttere som planlegger for dårlig, forstyrrer hesten og sitter i veien. Ryttere som krever mer enn hesten kan gi og hester som tydelig er ukomfortable. Ryttere som nøkker hesten hardt i munnen både før og under rittet, for å minne om konsekvensene hvis hesten ikke leverer. Ryttere som slår hesten med pisken når den nøler foran et hinder - men for all del. Det er ikke et piskeslag vi ser (og hører). I følge den engelske kommentatoren dreier det seg om en såkalt "oppmuntring"...

Det var flere grunner til at hestene røk ut av moderne femkamp etter OL i Tokyo i 2021 og ikke blir å se i LA i 2028, men de som mener for eksempel feltritt er lettere å forsvare, kunne hatt god nytte av å pusse brillene og se litt bedre etter. Det finnes for all del gode ekvipasjer, der hesten er sterk og godt forberedt og rytteren er balansert, smidig og godt trent selv. Men de er i mindretall. Det er for all del en estetisk nytelse å se sterke hester med overskudd galoppere gjennom vakkert terreng og forsere kunstferdige hindre, men å se de som ikke er godt nok forberedt og ser ut som de slåss for å komme seg uskadet gjennom og i det hele tatt overleve er langt fra like pent.  Å høre kommentatorene trekke frem verdien av å fullføre uansett og at det viktigste tross alt er å delta, når ekvipasjer som er for dårlig forberedt kaver seg gjennom løypa på bekostning av hestens velferd og sikkerhet er rett og slett ganske ubehagelig.

Det er mer og mer fristende å trekke frem revejakt når hestesporten skal diskuteres. Fordi argumentene likner. Det handler om tradisjon, kultur og historie, må vite. Og det kan ikke folk komme og kødde med, sånn helt uten videre.

Men det gjorde de, altså. Når det gjaldt revejakt. De køddet med det. Lenge var protestene for små til å flytte på noe som helst. Men de opphørte ikke. For det som fra innsiden trolig fortonet seg som årets vakreste eventyr, kjennetegnet av nevnte tradisjon, kultur, historie, hvite ridebukser, røde ridejakker, drinker, kanapeer, jakthorn, sitrende forventninger og hundeglam, ble fra utsiden oppfattet som et eksempel på usmakelig, fullstendig uakseptabelt barbari og et resultat av overklassens arroganse. Etter mange års kamp ble det i 2005 vedtatt et generelt forbud mot bruk av hundekobbel i jakt i England, og med det forbudet var det slutt på engelsk revejakt i sin klassiske form.

Ikke uten paralleller til diskusjonen rundt dagens hestesport, der dette med tradisjon, historie og kultur stadig trekkes frem som argumenter for å opprettholde en status quo, både når det gjelder gjennomføring og valg av utstyr. Og fet holder ikke. For det er ikke bare topprytternes og sportens SLO – sosial license to operate, som påvirkes her, det er alle hestefolks SLO.

Det er en svært uheldig trend at vitenskap knyttet til velferd og dokumentasjon som med rette utfordrer om det vi ser er lykkelige atleter eller slaver av berømmelse, nærmest betraktes som irriterende sand i et ellers finsmurt, velfungerende maskineri. 

Ikke overraskende identifiserer meg som et av stadig flere sandkorn i dette maskineriet, og etter OL i Paris føler jeg meg mer som grus. For når jeg ser hvor små fremskritt sporten har gjort siden Tokyo OL i 2021, får jeg virkelig behov for å stoppe tannhjulene som spinner rundt og fremstår som om de er helt ute av kontroll.  

For det blir bare tydeligere og tydeligere at det nevnte maskineriet er smurt av grådighet, makt, ulike former for korrupsjon og resultatet er et grovt svik mot hestenes velferd.

Hør episoden på Spotify, Apple, Acast, eller der du lytter til podkast!