Historien om Emmeline

Rett før jul i fjor ble jeg kontaktet av en far som hadde hørt flere episoder av podkasten, og som i mailen nevnte at han hadde en datter som hadde vært alvorlig syk. Og han nevnte blant annet episode 45, som var en episode jeg spilte inn med særlig tanke på folk som av helsemessige eller praktiske årsaker var forhindret til å ri, men stadig drømte om det. Folk i samme situasjon som hans datter:

Og så fikk jeg noen stikkord om datterens historie og kjente at jeg ikke klarte å la den historien ligge. Det handlet om flere ting. Men kanskje mest om at det fremsto som en viktig historie om familie, livets sårbarhet og om håp. Og mitt håp er at de også kan være til hjelp for andre, i perioder der man lurer på om lyset man ser i enden av tunnelen er et tog eller en vei ut. 

Siden disse episodene ble spilt inn, har jeg tenkt mye på hvordan vi som mennesker møter ulike kriser i livet. Ikke bare i stallen og i forhold til hester, men i livet forøvrig. Og da har det dukket opp noen kloke ord som andre mennesker jeg har møtt har delt med meg. Blant dem, min avdøde far, som jobbet som psykolog og ble omtalt som "trollmannen".

En av de tingene jeg husker han fortalte meg var at ordet krise, som kommer fra greske krisis, har mange oversettelser til norsk, blant annet "avgjørende vending" og "avgjørelse", men den oversettelsen han selv brukte var "mulighet til forandring". For når store kriser inntreffer, representerer de ofte et stort skifte. Og jeg tror faren min kalte det "mulighet til forandring", fordi det også - i mange tilfeller, men ikke alle - er et valg om man vil tilbake til det gamle, eller om man bruker krisen til å endre noe. For alltid.

Det mest interessante med kriser, slik jeg ser det, er at de oftere enn man tror kan fremstå som forkledde eller godt skjulte velsignelser - retrospektivt. Et perspektiv det noen ganger kan være umulig å ta innover seg mens det står på som verst, men et perspektiv som kan åpne seg mange år senere, når man ser tilbake på livet sitt. Jeg har flere eksempler på kriser som dette fra mitt eget liv. Akkurat som jeg har eksempler på den andre formen for krise: Den som fører til en varig, uønsket endring, som det ikke vokser noe godt ut av. Man må bare overleve. 

Det jeg har tatt med meg som en viktig ledestjerne i mitt eget liv, er at selv om noe likner en undergang, er det ikke så rent sjelden at det er mer snakk om en overgang. En overgang til noe annet enn det man hadde tenkt, men som også åpner for muligheter man ikke så...

Det viktigste med slike historier, som den disse to episodene forteller, er at man i møte med dem, får en mulighet til å revurdere livet sitt og ta stilling til både hva det er og hva man ønsker det skal være - i den tiden tilmålte tiden vi har fått. Enten den er kort eller lang.