Forfatter finner hest

Jeg har hatt alltid hatt stor glede av alle skoleturneene jeg har vært på, men jeg har nok aldri fått mer ut av en turnédag enn det jeg fikk på det siste besøket våren 2013.

Vårens turneer i Oppland og Aust-Agder var egentlig avsluttet da jeg fikk en forespørsel om å legge inne en ekstra turnédag mandag 17. juni i forbindelse med en temadag på Tvedestrand og Åmli vgs, avd Holt. Hege Solli, min gode turnékontakt i Aust-Agder bibliotek og kulturformidling, tilbød seg samtidig å ta kontakt med bibliotekene i området for å høre om noen av dem var interessert i å arrangere et forfatterbesøk samme dag. Det takket jeg ja til og dermed ble det en tur til Åmli også, i form av et intimt, lite arrangement i regi av biblioteksjef Liv Epletveit på Åmli bibliotek. Arrangert i samarbeid med Åmli trav- og hestesportlag og Folkeakademiet.

Det var på dette arrangementet det overraskende dukket opp en gammel kjenning fra islandshestmiljøet; Eirin Rauø. Vi plukket raskt opp tråden fra tidligere år og kjente at vi fikk lyst på en real hesteprat. Gården til Eirin ligger i Tovdal og vi var skjønt enige om at det beste ville være å fortsette praten der. Planen var å bla litt i stambøker, se på hestebilder (Eirin er en habil hestefotgraf), se på noen levende hester og prate hest noen timer. Med andre ord noe jeg gjør stadig vekk i ulike settinger gjennom året. Ikke noe uvanlig i det.

Men denne dagen var langt fra vanlig skulle det vise seg. For på denne gården, som må kunne sies å ligge langt inn i tjukke skauen, dukket han overraskende opp: Hesten med stor H. Det passet egentlig ikke særlig godt. Hest nå, tenkte jeg, det har jeg verken tid eller råd til. Men jeg visste det var kjørt i samme øyeblikk som jeg så ham. Det var en hest av det slaget man ikke kan takke nei til uten å gå å gå å tenke på ham resten av livet.

Dermed brukte jeg det neste døgnet til å snakke godsnakke med familien, sette opp et stramt budsjett, finne stallplass, sjekke forsikringer og avtale tid for prøveridning påfølgende helg: Å sette seg opp på en hest er selve syretesten for meg. Det er bare to spørsmål jeg trenger svar på:

Føler jeg meg hjemme? Og møter denne følelsen en gjenklang fra hesten? Hvis svaret på disse to spørsmålene, da er det point of no return.

Takk til Hege Solli, som fikk meg ut på veien igjen. Takk til Holt som inviterte meg. Takk til Liv Epletveit som fikk meg til Åmli. Takk til Eirin som fikk meg til Tovdal. Og takk til sjefen min, Aage Aaberge, som dette året har gitt meg et økonomisk handlingsrom som gjorde det mulig å bli hesteeier igjen.

I dag ble bankontoen litt slankere og hjertet veldig mye fullere! Sannheten er at man strengt tatt aldri har verken tid eller råd til å kjøpe hest ... så man må bare skjære gjennom. Velkommen til Asker, Komandi fra Bujord!