Å sende hesten til fjells...

Da jeg fortalte at jeg ville sende hesten min til fjells i år, var det noen som mente at det var uheldig å sende hesten bort på denne måten, fremfor å la hesten gå med sin faste flokk (hvis den har en, slik min hest har). Argumentene var blant annet mangel på stabilitet, og lang og belastende transport. Det eneste alle syntes å enes om var at det er viktig for hester å få være hester og leve så fritt og naturlig som mulig, og ideelt sett gå ute gjennom sommeren, så langt det lar seg gjøre.

Men hva hvis hesten ikke egner seg til å gå på beite der den bor? På grunn insekter (sommereksem eller plagsom kløe), på grunn av for høyt næringsinnhold (nøysomme raser tåler ikke alltid gresset og monokulturene i lavlandet) eller på grunn av ulike helsetilstander (EMS, forfangenhet, astma el)? 

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere mine erfaringer med fjellbeite i år, som var et eksperiment som vokste ut av at pri nummer én var at hesten min først og fremst skulle få være hest i sommermånedene. For alternativet i år var å stå inne om natten og måtte nøye seg med å stå og se på andre hester spise gress det meste av tiden. Og da er noen timer på transport og tid borte fra faste kompiser et valg som er verdt å vurdere. 

For å ta det første først. Det kostet å sende ham av gårde. Ikke i først og fremst i kroner og øre, med stallleie i lavlandet og beite i høylandet, men i savn. Jeg er normalt innom stallen hver eneste dag, så å ta hesten ut av likningen var et sjokk, for å si det pent. Jeg fikk for all del mer tid til å drive med andre ting som er viktige i livet mitt, men jeg hadde aldri sendt ham bort hvis han hadde levd godt med sommeren her i Asker. Det er på mange måter den fineste tiden med hestene, så det kjentes naturstridig å takke nei til de lyse, lange dagene med gooood tid på stallen.

Men med grad 1 astma, bør ikke hesten min bli for feit. Og med en fettfordeling som likner en fremtidig EMS-kandidat, bør han ikke ha for kraftig gress. Og selv om han ikke har sommereksem, klør han seg mer enn min forrige hest og fremstår også mer plaget nå enn da jeg kjøpte ham for snart ti år siden. Så å sende ham på fjellet var et eksperiment som vokste ut av harde realiteter - knyttet til helse. Så hvordan gikk det?

Litt tidlig å konkludere 100% noen timer etter at jeg hentet ham hjem gjennom regn og ruskevær, men dette er mine første refleksjoner:

1. Større flokk, mer bevegelse: Hesten min ble gående i en flokk med 15-20 hester, i temmelig kupert terreng med god plass og vesentlig skrinnere gress enn her nede i lavlandet. Det innebar mer bevegelse, og mer impulser enn en liten flokk på flatere og feitere beite. Og det har gjort ham godt. Veldig godt. Han er kvikk, lettere i steget og han har ikke gått opp i vekt denne sommeren. Han har gått ned. Ned i vekt og opp i muskelmasse. Det er også lett å se at han har hatt det bra, selv om det sikkert er rart å være sammen med en ny gjeng fremfor de faste hestene han henger med hjemme, og mye å venne seg til.

På den annen side fikk raskt en god venn også, og det har han faktisk ikke der han bor til hverdags...

Det er ikke godt å si sikkert hvordan avstand til sin faste lille flokk og sterk tilknytning til en ny venn, som han nå har måttet forlate slår ut. Men jeg merket meg at han fikk med seg hvor vi var da vi nærmet oss stallen hjemme. Jeg har kamera i hengeren og kunne se at han trakk inn duften av hjemme allerede en snau kilometer fra stallen. Og han var synlig glad for å komme hjem. Slik jeg selv er etter å ha vært lenge borte. Men selv om man opplever at det er borte bra, men hjemme best er det ikke dermed sagt at man ikke kan ha det bra mens man er borte...

2. Transport: Ja, det tar noen timer å komme opp i høyden. Rundt fem timer i vårt tilfelle. Men en hest som ikke har negative erfaringer verken med å lastes og å stå på henger, har gode forutsetninger for å takle transport godt. Legg til verdien av en god, stabil henger, som er åpen og lys, og fri tilgang på grovfôr så er det absolutt mulig å slappe av om bord. Hvis hesten i tillegg er proppet (har ørepropper) for å beskyttes mot det meste av lydbildet utenfor, trenger den ikke lide ikke noen stor overlast bare fordi den er på hjul. Hesten min hadde to perioder der han sov, for eksempel. Jeg kjører som en prest og hengeren veier i underkant av et tonn, så han står ikke akkurat å slåss for å holde balansen. Jeg har ham på kamera med lyd hele tiden, så det er ikke stort jeg går glipp av. Og jeg kjører alltid på tidspunkt med minimalt med trafikk. Typisk i helgen og normalt med avgang før soloppgang. 

Hvis vi kjører mer enn to timer tar jeg alltid en solid pause rundt halvveis. For pissing, gressing, vanning og generell benstrekk. Jeg legger også inn gode marginer for å kunne ta flere pauser hvis det av ulike grunner er behov for det.

Jeg vil også gjøre et poeng ut av å ta hesten med i prosessen når man reiser et sted. Hester fanger lett opp intensjoner, og hvis de kjenner seg ivaretatt og har fått en klar fornemmelse av hva som er på gang og hvor det bærer har de det alltid bedre. Dermed bruker jeg alltid tid på å la ham ta del i hva vi holder på med. 

3. Mindre insekter: Hesten min har blitt stadig mer plaget av insekter, og klør mer nå enn for noen år siden. Men med beite i høyden er en av gevinstene en betydelig reduksjon i insektsplager. Dette har helt klart vært godt for ham. Han har ikke bare sluppet kjemien som følger med insektsspray. Han har sluppet å klø så mye også, som alle som har hatt eksem eller insektstikk selv vet er langt fra noen fest. 

4. Aktivitet og vitalitet: Den naturlige bevegelsen i flokken og terrenget har bidratt til styrking av muskler og forbedret kondisjon. Å gi hesten min dette boostet gjennom trening etter beitesesonge er avsluttet er ikke like motiverende. I sommer har han vært på farten med flokken etter eget initiativ, som helt klart er en bedre deal enn å komme hjem tung og treg og måtte trenes opp i flere måneder før holdet er normalt igjen - og både rent psykisk og med astmaen tatt i betraktningen er det helt klart at han er et bedre sted nå både fysisk og psykisk enn det han ville vært hvis han hadde holdt seg hjemme. Og det kjenner jeg at veier tungt for min del. 

4. Magrere gress, lavere vektøkning: Med hester som har astma og/eller er mulige kandidater for EMS på sikt, er valget av riktig beiteområder viktig. Fjellbeite med magrere gress har spilt en nøkkelrolle i å opprettholde en stabil vekt hos hesten min denne sesongen. 

Jeg tenker at hestehold alltid handler om å inngå kompromisser på hestens vegne. Og hver gang vi velger noe for dem, velger vi også noe bort. Dermed er det en viktig del av jobben vår som hesteeiere å prøve å ta gode valg på hestens vegne. Så gode som vi kan innenfor de rammen som er. 

Basert på årets erfaring, vil jeg ikke nøle med å sende ham til fjells igjen, men jeg vil som alltid forholde meg til den hesten jeg har, når valget skal tas. I år var dette en god løsning med det utgangspunktet vi hadde. Det var også et overveid grep for å se hvordan fysikken hans responderer på økt aktivitet uten rytter på ryggen, siden han har tapt overlinje på en måte som ikke oppleves normal det siste året. Neste år kan det være andre variabler i spill og andre hensyn å ta. Det eneste som er sikkert er at valget alltid handler om hva som er best for hesten. 

En annen ting jeg vil trekke frem, som kom litt bakpå meg, var at avstanden til hesten min gjennom sommeren, gjorde meg i stand til å evaluere hesteholdet mitt mer analytisk enn tilfellet ville vært hvis han var hjemme. Og det har vist seg å være mer verdifullt jeg jeg hadde forutsett. Det er ting jeg vil endre, ting jeg har vært blind for. Noe som også kommer hesten min til gode. Jeg fikk også tid til å gjøre helt andre ting enn å drive med hest - og tenke på hest. Det var ganske sjokkerende å erfare hvor mye tid jeg bruker på å planlegge og tenke på hesten. Når på dagen jeg skal dra til stallen, for eksempel. Så selv om savnet var stort, var pausen jeg fikk i hodet når jeg visste at han var godt ivaretatt av noen andre absolutt en interessant erfaring...

Men selv om det meste sto positivt ut, var det også noe som jeg kjente litt på da jeg hentet ham hjem igjen. Det at han tydelig savnet det han hadde vært en del av på fjellet. Om det var den gode vennen han fikk, eller livet med enormt med plass og større flokk vites ikke, men det tok en drøy uke før han var seg selv igjen. For selv om han absolutt var spontant glad for å komme hjem, virket han ganske "blå" den. første uka tilbake i lavlandet. Ikke fullskala deprimert, ikke på noen måte, men helt klart noen toner lavere i humør enn normalt. Så det er også en del av regnestykket. 

Men alt i alt ble fjellbeitet på Myrvangen et stort pluss i år for vår del. Ikke umulig at jeg sender ham til fjells igjen neste år, men først skal jeg nyte å ha ham hjemme igjen.