Å ri eller ikke ri: det er spørsmålet.

engasjement velferd Apr 15, 2025

Med et nettverk som strekker seg langt utover Norges grenser og en hestepodkast med lyttere i 54 land, får jeg stadig varslinger om ting som rører seg i hestemiljøet. De siste par ukene har det blant annet dukket opp varslinger knyttet til to rideskoler, som begge har utfordringer som er verdt å snakke om. Og selv om utfordringene er svært ulike, har de én viktig fellesnevner: Økonomi.

Begge sliter med underskudd - og det er de dessverre ikke alene om.

Vi står midt i det som i beste fall kan kalles en uforutsigbar og volatil verdens økonomi, som preges av aggressiv proteksjonisme og et ensidig fokus på transaksjoner og konflikt fremfor relasjoner og samarbeid. Vi er allerede inne i en dyrtid, som fort kan komme til å bli enda dyrere.

For meg, som har film som jobb og hest som hobby, er det lett å se at 2025 starter som et ganske sårbart år for begge disse områdene av livet mitt. Det kan for mange sikkert kjennes ut som det er lenge siden Norge stengte ned under pandemien, men vi er på ingen måte ferdig med etterslepet. Store deler av den oppvoksende generasjon har vent seg til å bruke skjerm i et omfang som mangler sidestykke i historien. Og da særlig skjermen de har i sin egen lomme. Der kan de ikke bare holde digitale hester til en pris som er lett å forsvare. De kan også dope seg på både lett og lettkledd underholdning til de blir blå i fjeset og vel så det. Og er det noe som bekymrer meg, så er det hva slags forhold mange av de som vokser opp i dag vil få til både kultur og natur. Tamagotchi-inspirerte digitale KI-kjæledyr og natur i form av retusjerte Instagram-bilder er rett og slett ikke godt nok.

Utfordringen er at digitale tidstyver er både tilgjengelige og billige. Så det bør ikke overraske noen at både norske filmer og norske rideskoler er sårbare. Men hva har norske filmer og norske rideskoler felles, spør du kanskje? De dekker begge viktige samfunnsoppdrag, de er sårbare for svingende konjunkturer og de har begge betydelige utfordringer med tanke på langsiktig bærekraft, for å starte et sted.

Færre kinobesøk. Med pandemien fulgte ikke bare forsinkelser og utsettelser av de store filmene som virkelig tar hele kinolerretet i bruk. Publikum fikk også tid til å etablere helt nye medievaner. Jeg var for eksempel på kino i forrige uke med min mann og vår eldste sønn og så en veldig bra film med gode anmeldelser som nylig har hatt premiere. Filmen ble vist i i en sal med 139 seter, og vi hadde i praksis fritt setevalg. Det var bare oss tre i salen.

Færre ridetimer. Det er dyrt å ri, og dersom familieøkonomien strammer seg til og noe må vike, er det ikke rart om ridetimer er noe av det første man velger bort. For det er helt klart en dyr hobby sammenliknet med mye annet man kan drive med.

Utfordringen er at både film og hest handler om mer enn timene man tilbringer i salen. Mye mer.

Og selv om både ridetimer og kinobesøk kan oppleves dyrt, synes jeg vi snakker for lite om hva vi faktisk får igjen for tiden og pengene vi investerer. Forutsatt at det vi blir servert mens vi sitter i salen er av god kvalitet, vel å merke.

La meg starte med å gjøre et forsøk på å illustrere kostnadssidene ved både film og hest.

Filmen du bruker rundt to timer på å se på kino, har sjelden tatt oss mindre to år å lage og produksjonen involverer fort flere hundre mennesker og et budsjett som normalt ligger på flere titalls millioner kroner.

Og hesten du rir i 45 minutter på en ridetime, har 23 timer og 15 minutter igjen av døgnet som er fulle av behov og utgifter.

La meg prøve å illustrere sistnevnte litt grundigere ved å bruke et litt crazy tankeeksperiment: Hva hadde en ridetime kostet hvis jeg startet en veldig liten rideskole - mer presist en én-hest-rideskole med min egen hest?

Nå er ikke hesten min noen opplagt rideskolehest, men det er han langtfra alene om. Så der har vi annen ting til som kan være verdt å diskutere. Men la meg fokusere på økonomien i første omgang.

Hvordan ville et tenkt regnestykke kunne sett for min lille, private en-hest-rideskole dersom jeg la dagens reelle utgifter og velferdskravene jeg mener er et minimum for å bruke hest i næring til grunn?

Her må det legges til, for de som måtte mene at jeg har lagt lista for min private rideskolehest i høyeste laget, at Forskrift om velferd for hest er ikke en kvalitetsstandard. Den er et absolutt minimumskrav. Og jeg ser ingen logikk i at hesten min skal komme dårligere ut av det hvis flere skal ri ham og han tjener inn penger? Snarere tvert imot.

Så, hva slags behov har egentlig en hest og hva koster det å holde den?

Om hesten min skulle brukes i undervisning, ville det være minst like viktig som før å sikre ham flokkliv, uteområder med gode muligheter til å utøve naturlig atferd, grovfôr med tilpasset fôrverdi og supplement ved behov, skoing hver sjette uke, full tannsjekk minimum én gang i året, ormekurer, vaksiner og forsikring. Summen av dette er rundt regnet omtrent 80.000 pr år. I tillegg ville jeg lagt inn en buffer/diverse-post på 20.000 pr år fordi jeg etter drøye 40 års erfaring vet at man må ha litt å gå på når man driver med hest. Ellers er det faktisk ikke forsvarlig å ha dem...

Så den ene hobby-hesten jeg har, som i dag bare brukes til tur og hygge, har et budsjett på ca.100.000 pr år. Etter skatt.

La oss for enkelhetens skyld si at det innbakt i denne prisen ligger strøm, vedlikehold og forsikring av bygningsmasse, gjerder og uteområder, administrering av grovfôr, vanning og forefallende arbeid som sysselsetter 3-4 ansatte. En grov forenkling selvsagt, men like fullt.

Med hest og basis-fasilitetene på plass er det nemlig fortsatt en del ting som mangler før rideskolen min er operativ. En runde omskolering av hesten må helt klart til. Det kan jeg selvsagt gjøre selv, men det er ikke dermed sagt at det er gratis. Den tiden dette tar, må tas fra andre inntektsbringende oppgaver. Så selv om jeg allerede har en hest, er det på ingen måte plug and play. Ikke hvis velferd og sikkerhet er med i regnestykket. Og da snakker jeg om sikkerheten til både hesten og elevene som skal ri ham.

Og så må noen stå i midten å undervise, noen må møkke, noen må ta ansvar for regnskapet og noen må sikre rideskolen min betalende kunder - og for å få betalende kunder må man ha synlighet enten gjennom redaksjonell, egenprodusert eller betalt omtale. Og uansett om jeg gjør alle disse jobbene selv eller setter dem bort, så er ikke enkeltpersonsforetaket mitt nok. Jeg kan ikke personlig stå som juridisk ansvarlig, med den risiko det innebærer å koble barn og ungdom med et dyr på flere hundre kilo. Jeg må opprette et AS.

I tillegg må jeg leie meg inn i nærmeste ridebane eller ridehus og utvide forsikringen vesentlig. Jeg må også beregne tid til det som følger med hestehold som det ikke er mulig å planlegge for, skader, sykdom eller en kommune som plutselig bestemmer seg for å innføre forbud eller begrensninger som potensielt umuliggjør eller sterkt begrenser videre drift, slik tilfellet er for rideskolen som i dag drives ved Stavsplassen. Et sted der det er drevet aktiviteter med hest i rundt 200 år.

Basert på et veldig løst overslag på hva jeg kan be hesten min om uten at han lider psykisk eller fysisk overlast og hva det faktisk koster å ha ham kan jeg vanskelig se at min lille en-hest-rideskole kunne tilbudt ridetimer for mindre enn 750 kroner per time. Og da snakker vi ikke klokketime, men skoletime, og her har jeg enda ikke tatt høyde for at undervisning med én hest nødvendigvis vil være å regne som en privattime - som selvsagt bør være vesentlig dyrere enn en ridetime der det er 5-10 andre ekvipasjer på banen samtidig.

Hest koster. Og når man ser hvor mange rideskoler som har lagt inn årene det siste fem årene, er det grunn til å tro at det for mange som virkelig brenner for faget, koster mer enn det smaker å formidle hesteglede til barn og unge år etter år. Legg til den enorme utfordringen bransjen står overfor i form av opportunister som tar lett på både sikkerhet og velferd. Noe som uunngåelig resulterer i en skjevhet i konkurransevilkårene som enten skviser ut de seriøse aktørene eller setter dem under et uforholdsmessig stort press. Så om vi mister flere av de beste rideskolene vi har i inneværende år, bør det ikke komme som en overraskelse på noen.

Men hvordan tenker vi det skal farge den fremtidige generasjonen ryttere om de lærer å "ri" på staller der kjefting, halte/skadde/syke/underernærte/altfor gamle/altfor unge hester utsettes for rovdrift, vold eller vanskjøtsel av voksne folk som hevder dette ikke bare er akseptabelt. det er "normalt"?

Tilbake til hva norsk film og norske rideskoler har til felles:

I de aller fleste tilfeller er det i beste fall svært krevende og i verste fall helt umulig å drive virksomheter innenfor disse to feltene med en langsiktig bærekraftig økonomi i det norske markedet hvis man samtidig vil levere kvalitet. Når det gjelder film, er det tatt en politisk beslutning om at film er et så viktig kunstuttrykk, som har så stor kulturell verdi og så stor gjennomslagskraft at det bevilges penger over statsbudsjettet for sikre publikum filmer på vårt eget språk, om vår egen kultur, med vår egen geografi og våre egne historier.

Og mitt spørsmål for dagen er:

Hva hadde vært gevinsten hvis flere av de seriøse norske rideskolene hadde fått kommunal eller statlig driftsstøtte? Det vi snakker om her, altså rideskoler som drives med velferd og sikkerhet i fokus, er tross alt en svært viktig arena i vår tid. Her utdannes ikke bare ryttere, men fremtidige skattebetalere med hodet og hjertet på rett plass. Hvorav mange av de som forviller seg inn i en stall i sine viktigste, mest normgivende år ikke nødvendigvis vil klart seg like bra uten hjelpen og støtten de får fra sin firbeinte terapeut. Og la oss spare oss for diskusjonen om hva som koster samfunnet mest av forebyggende arbeid med tidlig innsats fremfor å nøye seg med å prøve å skrape sammen restene av den neste generasjonen ti år senere. Vi vet allerede svaret.

Sett fra utsiden fremstår hestesporten sikkert som en rikmannssport, og for all del. På toppnivå er en smekkfull lommebok helt nødvendig for å komme noen vei. Men det er en helt annen historie.

Det vi snakker om her er å skape sikre arenaer for barn og unge, ikke minst sårbare barn og unge som av ulike grunner trenger en trygg havn utenfor hjemmet tidlig i livet. Det vi snakker om her er dypest sett et verdivalg vi tar på vegne av både hestene og barna våre.

Så når det dukker opp kritikkverdige saker knyttet til norske rideskoler, slik det har gjort ved flere anledninger det siste halve året, så tenker jeg at vi ikke bare plikter å ta tak i de konkrete sakene der det stilles betimelige spørsmål om hvorvidt dyr som brukes i opplæring og undervisning er sikret god nok velferd. Vi plikter også å heve blikket litt og snakke om utfordringene vi står overfor på systemnivå.

I den forbindelse har jeg flere spørsmål: Er det for lett å starte opp rideskoler i dag? Er det for lett å komme unna med rovdrift på hester? Er det for lett å sette barns og dyrs sikkerhet og helse i fare? Er rammevilkårene gode nok til å drive bærekraftig for de seriøse aktørene? Har vi gode nok instanser til å følge opp når det glipper? Og ikke minst har vi lagt lista for god velferd på et akseptabelt nivå for hester som brukes i underholdning, undervisning og sport? Basert på meningsutvekslinger som har fulgt de ulike medieoppslagene mener jeg det er vel verdt å diskutere om vi har lagt lista for lavt.

Og timingen for en slik diskusjon kunne knapt vært bedre. Ny dyrevelferdsmelding foreligger og Forskriften om velferd for hest er overmoden for fornyelse og oppdatering ikke minst basert på hva forskning og studier har avdekket/bekreftet de siste 20 årene...

At det stilles spørsmål ved velferden til sykelig tynne hester, skadde hester, halte hester, hester som utsettes for vold, ridelærere som kaster hindermateriell etter hester og/eller lærer barn og unge å slå dem, er et først og fremst et sunnhetstegn. Skal vi problematisere varslingskulturen i Norge, så bør vi først og fremst fokusere på at vi har rigget oss på en måte som gjør at både barn, unge og dyr knyttet til flere dyrehold i Norge ikke er sikret den beskyttelsen de har krav på.

Når det gjelder hestemiljøet har det vist seg vanskelig å stoppe useriøse aktører og det er altfor lett å slippe unna med kritikkverdig drift over tid. Mattilsynet og politiet kan bare forholde seg til forholdene de ser når de kommer på tilsyn. Vold mot hester ser de for eksempel aldri, med mindre noen filmer det. Så det å ha flere øyne og øre ute i felt er først og fremst en verdifull ressurs man må vite hvordan man best forvalter - en ressurs som blant annet har bidratt til å avsløre at flere verdens mest kjente ryttere har vært villige til å ty til grov vold mot hester som konkurrerer på toppnivå. For å starte et sted.

Med dette som bakteppe synes jeg det er både uheldig og betenkelig at varslere som melder inn bretiget mistanke om brudd på lov eller forskrift ofte selv blir politianmeldt. Nå sist knyttet til saken på Skien Rideskole, tidligere Klostergården.

All den tid det har vist seg vanskelig å få full oversikt over komplekset, velger jeg å ikke kommentere denne konkrete saken ytterligere. Men på generelt grunnlag er det viktig å være klar over at mange av sakene som havner i media havner der fordi tjenestevei har vært forsøkt over lang tid, uten at det har gitt resultater. Og da blir gjerne både engasjementet og raseriet på sosiale medier desto større...

Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har tatt kontakt om bildene som ble publisert i Varden og TA i forrige uke. En særlig takk til tidligere prodkastgjester Monica Udnæs (Varslerne EP218), fotograf Ada Vrolijk (EP111 og EP123) og Jeanett Jore, fotografen bak hovedbildet i dette blogginnlegget. Jeg anbefaler også sterkt Adas innlegg på Facebook der hun har publisert bilder hun selv har tatt av ulike seniorhester. En post som er et godt utgangspunkt for å diskutere hva slags hold som er akseptabelt eller normalt for eldre hester.

RELEVANTE KILDER: