Kompromisser og kameler

Det er ikke første gang jeg har tenkt tanken, men mellom det perfekte hesteholdet vi strekker oss mot, og hesteholdet vi faktisk har finnes det ofte et overveldende antall kompromisser. Og i verste fall en kamel eller to som må svelges på tvers.

For teori er noe annet enn praksis. Og tanker om hestehold er noe annet enn å fysisk holde hester. Ta hesten min, for eksempel. En islandshest som åpenbart tilhører en nøysom, gammel blodslinje som ikke tåler bugnende, norske lavlandsbeiter særlig godt. Han har ikke fått påvist EMS, men han er absolutt en kandidat til å kunne få det. For han blir fort enorm, som noen vel har bestemt at er et hyggeligere og mer politisk korrekt ord for feit. Og da mener jeg enorm. Selv om hestene han går sammen med bare blir hyggelig og normalt sommer-runde på midten, lager han i overkant mye fett og på feil steder.

Solid overvekt, som er det han får etter en sommer på lavlandsbeite, er ikke gunstig for noen hester, men det er særlig ugunstig for en hest som ha som grad 1 astma, slik min hest har. Da er enorm det siste han bør bli, ettersom det også slår også uheldig ut på pusten hans. Legg til at han er mer plaget av insekter enn mange andre hester, selv om han ikke har eksem og at han derfor må sprayes daglig med det som kort kan oppsummeres som kjip kjemi for å slippe unna det verste. Nei, hjemmelaget naturmedisin er ikke nok...

Kompromiss: Jeg sender ham til fjells på den tiden av året det kanskje er finest å ri ham i skogen og hyggeligst å være på stallen. Og jeg bryter opp hans vante miljø og tar ham bort fra hestene han vanligvis står sammen med, som likefullt ikke er hester han er tett knyttet til. For der tenker jeg hestene er som oss. De har hester de misliker, hester de går overens med, hester de liker og hester de velger å knytte dype vennskapsbånd til. Og på fjellbeitet i fjor traff hesten min en annen hest han knyttet bånd til, en hest han traff igjen i dag da jeg kjørte ham til fjells for andre år på rad. Og det tenker jeg er bra for ham. Å ha en god sommerkompis. Men i en ideell verden hadde han hatt gode, nære og stabile venner i sin faste utegangs-flokk og vært på sommerbeite sammen med dem.

Men så er det andre ting jeg ikke går på kompromiss med. Jeg vil feks at hesten min alltid skal føle seg trygg sammen med meg. Og jeg vil at han skal føle seg trygg på at mine forslag er forslag som kommer ham til gode. Det er rett og slett et overordnet mål for meg at han alltid skal føle at han går i pluss. Og på det området inngår jeg ingen kompromisser.

Veldig godt eksempel er forberedelsene jeg legger inn før transporten til fjellbeitet som er en kjøretur på gode fem timer. Jeg tar det ikke for gitt at han synes det er kjempestas å plutselig skulle tilbringe noen timer alene på henger, når han er vant til å gå fritt hele døgnet med sin lille flokk. Derfor bruker jeg tid på å forberede ham og på å minne ham om at hengeren er et trygt og hyggelig sted å være. Og at hengeren tar ham til interessante og fine steder han har glede av. Jeg jobber aktivt for at hengeren er positivt ladet for ham, lenge før den triller ut av tunet og ned gårdsveien og setter kurs nordover.  

Det innebærer blant annet at jeg laster ham 3-4 ganger om dagen flere ganger den siste uken før avreise. For å minne ham om hvordan det fungerer. Hvordan underlaget kjennes ut, hvordan hengeren lukter, hvordan luker og lemmer kan lukkes opp og igjen, hvilke lyder hengeren lager og ikke minst hva som serveres der inne. For jeg bruker så absolutt mat som en del av oppvarmingen når han skal på langtur. Så de 3-4 gangene jeg laster ham, får han det pølsetantene i hundemiljøet kaller en jackpot. Dvs en skikkelig stor belønning i form av rikelig med godbiter han liker særlig godt, ros og gjerne kløing på steder som er lette å nå i en henger. Nakke og rygg feks. Og det er så utrolig hyggelig å se ham komme løpende i trav, allerede dag to, når han ser at jeg kobler på og setter klar hengeren. Han vet hva som venter og er all in! Det er så pisse enkelt å gjøre livet til hester enkelt. De trenger tid, forutsigbarhet, trygghet og en følelse av å bli sett, hørt, følt og forstått. Verre er det ikke.

I dagens episode får du ta del i noen erfaringer jeg har høstet meg med min egen hest. Både når det gjelder lasting, transport og sommerbeite. 

Fascinerende lite fuzz å slippe hesten ut i flokken på noen og tyve som er i ferd med å etablere seg, når alle individene er sosialiserte fra før. Litt hvining, noen løftede frambein som ikke slår og utveksling av pust. Så var det over - og tid for siesta. Hesten min traff ellers en hest på det samme fjellbeitet i fjor, som han ble veldig knyttet til. En hest som heldigvis var på plass også i år. Og det var veldig rørende å se hvordan de to fant hverandre igjen fra første øyeblikk, og klødde hverandre, og gjorde noe av det hester er best på å gjøre sammen. Nemlig "sharing space". Det er få ting som er finere å se, enn hester som finner tonen og hører sammen. Det er det de er skapt for...